Er det håp for demokratiet?

Publisert:

Vi får stadig meldinger om terror, voldelige konflikter, brudd på menneskerettigheter og autoritært styre i flere land. Har demokratiet en sjanse i en slik verden?

Sett i et 25-årsperspektiv har demokratiet hatt klar framgang. Dette skyldes ikke bare kommunismens fall i Øst- og Sentral-Europa. Flere demokratier har også kommet til i Afrika og Latin-Amerika.

De siste årene har vi møtt nye utfordringer. Den lovende utviklingen etter den «arabiske våren» har snudd. I Afrika ser vi at flere ledere klamrer seg til makten og utvikler et autoritært styre. I Europa ser vi bekymringsfulle trekk i land som Russland, Tyrkia og Ungarn.

Utviklingen av et reelt demokrati tar tid. I land der det er svake demokratiske tradisjoner, er faren for tilbakeslag stor. Det er derfor viktig å jobbe møysommelig og langsiktig med å utvikle demokratiske institusjoner og prosedyrer, en demokratisk kultur og tankegods i land hvor det er liten erfaring med denne styreformen.

Den demokratiske utviklingen er ikke lineær. Avhengig av hvordan man definerer demokrati, finnes det indikasjoner som peker retning av en mer demokratisk verden samtidig som det finnes eksempler på det motsatte.

Noen kan spørre: Er det egentlig noen vits i å jobbe for demokrati? Finnes det håp i en verden med terror og konflikter?

Menneskeverdet er den meste grunnleggende etiske samfunnsverdi. Prinsippet om rettsstaten og demokrati er en konsekvens av troen på menneskeverdet. Om mennesker ikke har innflytelse i egne samfunn, vil opprør og annen motstand før eller siden bli det mest naturlige utfallet. Med god grunn. Enkelte ganger blir det voldelig. Å gi alle innflytelse, å utvikle demokrati og en fungerende rettsstat, er derfor konfliktforebyggende fredsarbeid. Men det er også mer enn som så.

Fred og forsoning er ikke demokratibyggingens eneste mål. Skal demokrati som styreform bli universell må korrupsjonen og fattigdom bekjempes, utdanningsrettigheten må bli til virkelighet, miljøet må bevares og forurensing må begrenses, helsesystemer må bygges og menneskerettigheter må respekteres.

Mye har gått rett vei hva gjelder menneskerettigheter, helse, utdanning og fattigdom, for å nevne noen områder. Men fortsatt gjenstår det mye.

De nye bærekraftsmålene er verdens felles plan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Disse tre dimensjonene skal gi en bærekraftig utvikling.

Med demokrati som styreform er man langt bedre rustet for å oppnå de nye målene.

Kort sagt: Demokrati som styreform gir grobunn for en mer bærekraftig utvikling, og således er demokratiet både målet og middelet.

Dette kan belyses gjennom ett eksempel: Mange ressurser kan settes inn for å minimere sult, og det vil gi resultater. Men skal man nå bærekraftmål nummer to – å utrydde sult – må det sørges for at politikere, parlamentarikere og landets regjering ønsker, kan og vil prioritere dette arbeidet.

Den store styrken til demokratiet som styreform er at lederne må stå til ansvar for sine handlinger, og ikke minst stå til ansvar for den befolkning som har valgt dem.

Demokratiet må bygges, ute og hjemme, hele tiden. Systemer, institusjoner, regler og prosedyrer er rammene som til sjuende skal sørge for at både en bærekraftig og en demokratisk utvikling fortsetter.

Det må bygges et lov- og rammeverk som fasiliterer inkluderende og deltakende systemer hvor ansvarlige institusjoner respekterer og implementerer folkets vilje.

Å bidra til dette er Oslosenterets oppgave. Vi markerer våre første ti år i disse dager, med tidligere generalsekretær i FN og nobelprisvinner Kofi Annan som hovedtaler. Temaet er nettopp derfor «Demokratibygging i en turbulent verden».

Demokratiassistanse er en viktig komponent i en helhetlig bistandspolitikk. Å bygge demokratiske systemer og institusjoner er et sentralt element for blant annet å bekjempe fattigdom og forhindre voldelige konflikter.

Vi møter interessante utfordringer i dette arbeidet: Noen har den oppfatning at «the winners take it all», uten å ta innover seg at demokratiet også kjennetegnes av hvordan man behandler mindretallet. Utfordringen er å skape et inkluderende samfunn hvor alle føler seg ivaretatt.

En annen utfordring er å skape en bevissthet om at demokrati både fordrer konkurranse mellom ulike partier og politikere, men også vilje til samarbeid på tvers av ulike grupper til det beste for hele befolkningen.

Vi har erfart, i likhet med mange, at resultater av bistand er vanskelig å måle, men demokratiassistanse skiller seg kanskje noe ut ved at det kan ta lengre tid før man ser resultater.

I mange land er kvinnene underrepresentert i alle ledd i styringen av landet. Det bør alltid være en prioritet både å ha egne tiltak for økt kvinnelig deltakelse og et likestillingsperspektiv i alle prosjekter.

Det er svært viktig å trekke unge med i demokratibygging. De er framtidas ledere, de kan ofte se med friskere øyne på utfordringene og løsningsmodeller, de er mange steder i klart flertall og ikke minst fordi dagens beslutninger først og fremst angår dem.

Det er mange grunner til at Oslosenteret vil fortsette sitt arbeid innen demokratiassistanse.

Vår visjon er en verden av stabile demokratier!

Innlegget sto opprinnelig på trykk i Dagbladet fredag 20. mai.

 

Gå tilbake til liste