Militærjuntaen i Burma har trosset verden i 20 år, og vestlige sanksjoner har ikke virket. Nå har president Obama satt Burma høyt på dagsorden. I dag ble det kjent at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi får møte partifeller i National League for Democracy (NLD) i Rangoon. Det er det første møtet av denne typen på nesten to år. Flere hendelser i Burma den siste tiden gjør at man kan spørre om en endring være i emning, sier Oslosenterets direktør Simon Rye i denne kommentaren.

Av Simon Rye, direktør ved Oslosenteret for fred og menneskerettigeheter

Siden Aung San Suu Kyi og hennes parti ble nektet valgseieren i 1990, har militærjuntaen i Burma trosset FNs sikkerhetsråd, et utall enkeltland og internasjonale ledere. Generalene har ignorert krav om demokratisering, menneskerettigheter og frigivelse av politiske fanger og trappet opp en brutal krig mot etniske grupper øst i landet.

Sanksjoner som straff
I mangel av en ønsket utvikling har Vesten tydd til sanksjoner. Sanksjoner som skal gjøre handel og annet samkvem vanskelig og legge press på regimer som hever seg over moralsk og politisk fordømmelse. Det er imidlertid tre problemer med sanksjoner: de virker ikke spesielt godt, de kan stå i veien for politisk engasjement og de er vanskelig å fjerne når de en gang er innført. Vi vet ikke om vestlig engasjementspolitikk overfor militærjuntaen i Burma ville ha virket. Det vi vet er at sanksjoner ikke har skapt den politiske endring Vesten har ønsket å se. Vi vet også at det er uaktuelt å fjerne sanksjonene nå, all den tid generalene ikke har innfridd i forhold til menneskerettighetene og de demokratiske reformene sanksjonene var ment å presse frem.

Reddes av nabolandene
Store deler av befolkningen i Burma lever på sultegrensen men juntaen klarer seg godt. Forklaringen finnes i Burmas nabolag. Militærregimet samhandler i stor stil med land i regionen. Investeringer fra Kina, Sør-Korea, Thailand, India og Malaysia finner veien til Burma i skyggen av vestlige sanksjoner. Det bygges rørledninger fra gassfeltene utenfor kysten av Burma til Thailand og Yunnan-provinsen i Kina. Et blikk på et kart over regionen viser gass-rike Burmas energipolitiske betydning for stormakten. Og det stanser ikke ved gass.

Det handles også stort med edelstener og tømmer fra Burmas regnskoger. Kinas investeringer i omfattende vannkraftutbygging i Irrawaddy og Salween-vassdragene i Burma vil knytte de to landene enda tettere sammen. Men Kina er ikke det eneste landet som understøtter regimet. I 2003 inngikk Burma, Thailand, Laos og Kambodsja en avtale om økt økonomisk samarbeid – en avtale som i praksis underminerer vestlige sanksjoner.

Pisk og gulrot
At sanksjonene ikke fungerer er åpenbart når viktige handelspartnere i regionen ikke er med, men snarere utvikler sitt økonomiske og energipolitisk samarbeid med generalene i Rangoon. Pisk og gulrot er virkemidler som er bygget inn i tenkningen rundt hva som kan skape politisk endring i undertrykkende regimer. Overfor Burma har vesten brukt pisk mens land i regionen som kunne brukt gulrot for å påvirke ikke har gjort det. Sanksjonspolitikken overfor Burma er historien om en politikk som ikke virket fordi verden aldri sto samlet. Asiatiske lands ’konstruktive engasjementspolitikk’ overfor Burma har på sin side vært kritisert for å fremme økonomiske interesser heller enn menneskerettigheter og demokrati.

USA leder an
Det er også sannsynlig at vestlige sanksjoner har drevet Burma lenger inn i armene på Kina, som ikke er kjent for å knytte krav om menneskerettigheter og demokrati til økonomisk samarbeid. Og overfor juntaen i Burma har Kina fått operere nærmest uten innblanding fra vestlige land.  

Dersom vi ønsker å bidra til demokrati, fred og menneskerettigheter i Burma, må vestlige land ikke lenger overlate scenen til land som ikke ser seg tjent med å legge press på juntaen. Vi kan bare nå frem gjennom aktivt engasjement og kritisk dialog – det motsatte av sanksjoner og isolasjon. Engasjement og dialog er ingen enkel vei til politiske innrømmelser og endring. Men når sanksjoner og isolasjon ikke har innfridd, må vi se etter alternativer. Det er et viktig signal at USA har hatt samtaler med generalene i Rangoon. Samtalene er fulgt opp med krav fra president Obama om løslatelse av politiske fanger. USA kombinerer sanksjoner med kritisk dialog. Det er grunn til å følge med. Utviklingsminister Erik Solheim besøkte Burma i februar og høstet kritikk for det da. Tiden kan være kommet for et fornyet, norsk engasjement.

Ut i åpent lende
Makthaverne i Burma, i likhet med andre undertrykkende regimer, trives best i isolasjon fra påvirkning de ikke liker. Derfor må det være et mål å få generalene ut i åpent politisk lende der de eksponeres og må svare for seg. Bare da kan de påvirkes. Det kan skje gjennom aktivt og forpliktende engasjement, gjennom å etablere plattformer for kritisk dialog og støtte til utvikling av institusjoner i det sivile samfunn som på sikt kan virke som politiske korrektiver. Der sanksjoner fører til isolasjon – politisk og mentalt – fører engasjement til eksponering og gir rom for påvirkning og endring.

Valget i 2010 – en mulighet for påvirkning?
Vestlige sanksjoner har ikke presset frem politisk endring i Burma. Undertrykkelsen av demokratibevegelsen, knebling av journalister og systematiske overgrep i Øst-Burma bekrefter det. Juntaens ønske om samtaler med USA, møter med Aung San Suu Kyi og tillatelsen hun har fått til å møte aldrende medlemmer av NLD kan være signaler om en ny linje. Men det kan også være spill for galleriet. Det gjenstår å se om generalene viser reell vilje til demokratiske reformer, frigivelse av politiske fanger og avståelse av makt.

Valget i Burma neste år blir en prøvesten. Så langt er det lite som gir grunn til optimisme. Valget kan vanskelig bli fritt og rettferdig. En omstridt grunnlov er ett av hindrene. Men valget kan gi det internasjonale samfunnet en mulighet til å få generalene i tale – til å få dem ut i åpent lende. Det kan bli en plattform for ansvarliggjøring og påvirkning. Skal det skje må flere land engasjere seg. Norge bør ta til orde for bredt internasjonalt engasjement, spesielt overfor land med påvirkningskraft i Rangoon, og vurdere å følge opp ministerbesøket med nye initiativ. Engasjement innebærer etiske og politiske dilemmaer og betydelig risiko. Men vi har liten grunn til å tro at det blir bedre om vi lar være. Det er lite å tape. Demokratiets og menneskerettighetenes kår i Burma kan vanskelig bli verre.